Jeg gledet meg til og begynne på skolen

#mobbing #minhistorie

Hei eg er ei jente på 25 år snar 26 år

«Jeg gledet meg til og begynne på skolen eg var blit ei skolejente skule lære meg og lese og skrive «

talglys

Jeg skal fortelle om korleis det var og være ett mobbeoffer fra første klasse til 10 klasse.
Jeg gledet meg til og begynne på skolen eg var blit ei skolejente skule lære meg og lese og skrive. Men det ble ikke som jeg hadde sett for meg.
Første skoledag mamma hadde kjøpt nye skoleklær til meg og ny sekk og et fint penal til meg. første dage gjekk det bra hilste på alle jeg skulle gå i klasse med i ti år. Og lærerene vis skule ha. Men så begynte helvete og slå seg løs.

Jeg skule gå hjem fra skolen. Jeg gjekk glad og fornøyd på veien hjem men så hørte eg masse latter og ord som kom fra elever som gjekk bak meg. Jeg begynte og gå fortere hjem men plutselig kjente eg noe hardt som kom i håvet på meg jeg snur meg for og se hva det var. Og jeg ser at de elevene har noe stener i nevne sine og hiver etter meg. Jeg løper så fort jeg kan. Da hører eg de sier er du pyse til hjem og grine til mamma nå ja. Jeg bare fortet meg hjem. Men jeg sa ikke noe til foreldrene. Mine for jeg tenkte bare at det var bare en gang.

«Fikk alltid kometarer på at jeg ikke var vert noe og at ingen likte meg og at eg barre kunne gå og dø.«

Men det ble ikke. Noe bedre. Bare verre. Jeg ville ikke si i fra til noen voksne for da hadde det bare blit verre for meg. Så jeg bare lot de forsette med det. Og son var det alle årne på barneskolen.

Jeg ble skubbet vekk fra lek og jeg ble ikke godtatt av noen. Men så fikk eg svar på at eg hadde dysleksi og da ble det bare enda verre. For jeg klarte ikke og lese. Heilt rent som de andre i klassen. Eg sleit med og tyde lange vanskelig sett Inger og da var det jo og få hjelp. Med og få de tingene på plass det måtte eg jo.

Men det var ikke så lett og passe inn da. For da ble det jo bare enda verre for meg jeg ble kaldt for en taper som ikke kunne noen ting. Og mye negative kometarer. At eg var stygg og at foreldrene mine som ikke hadde råd til og kjøpe skikkelig klær til meg. Og mye mer. Men eg forsette bare og la vær og si noe til noen.

Tulipan stor gul

«Eg prøvde og tenke at mobberne skulle ikke vinne over meg. «

Så kom jeg opp på ungdomsskolen. Og det var heller ikke barre. Det gjekk det utover psykisk mobbing. Jeg trodde jeg hadde venner men egentlig var de barre me meg for at de kunne snakka stygt om meg nor jeg ikke var der. Fikk alltid kometarer på at jeg ikke var vert noe og at ingen likte meg og at eg barre kunne gå og dø. Da var et problem ut av verden. Så til slutt så ente det med at eg havner på feilspor. Og ikke klarte og komme meg tilbake.

 

Jeg var deprimert i mangen år kunne ikke fordra og se meg skjøl i spelet for eg hadde jo alltid hørt at eg var stygg og at ingen likte meg. Og at eg ikke bar verdt noe Og da ble det son at eg syns det skjøl og. Prøven og ta livet mitt men jeg klarte ikke og gjennomføre det. Fordi eg prøvde og tenke at mobberne skulle ikke vinne over meg. Og det er først nå eg faktisk kan si til meg skjøl at eg er fin son som jeg er har godtatt meg skjøl men det tok 9 år før eg kan si at eg liker meg skjøl. Sliter litt enda men nå har eg mer motivasjon og mer styrke til og overleve alt. Vis eg bestemmer meg for det.  Og jeg ser at jeg er komt lenger i livet mitt enn de som mobbet meg.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.