Mange set forsatt heilt åleine. .

Det er bra at det er opna for sosiale samenkomster slik at vener kan møtast ute igjen, men er det nokon som har tenkt på dei som ikkje har vener?

Einsemd kan ramma alle

Mange mennesker kan bli einsame, mange kan leva i einsemd lenge. Nokon har psykiske eller fysisk utfordringer, andre har ingen slike utfordringer og er friske på alle måter. Du kan leva i mange år var populær og mange venner, nokon år seinare set du der heilt åleine uten nokon år ringa når du treng det.

Einsemd kan ikkje planleggast.

                                «Folk kan ringa og bestilla bord, men dei som ikkje nokon å ringa til?»

Mange er einsame då det helst er opna for bordbestilling for vener/ familie.

Då reglene er så strenge at ein mange stader ikkje har lov å gå bort til nabobordet å snakke, er det ikkje mykje for dei som er heilt åleine å gå ut på, ikkje for dei som går ut for å treffa nye folk. (Frammande kan fint dela bord dersom ein vasker hendene, held avstand og sitter ved større bord)

 Saknar tiltak

Kva tiltak har blitt gjort for å hjelpa desse? Eg har ikkje sett dei har opplyst om noko slik. Folk kan ringa og bestilla bord, men dei som ikkje nokon å ringa til? Har noko satt igang tiltak der frammande kan møtast ute? eller møtast andre andre stader gjer noko ilag under smittevernstiltak? kanskje bli nok kjent til å ringa eller var på skype i saman..

Nokon er også fysisk eller psykisk sjuke eller har spesielle behov og sosiale samvær er svært viktig del av kvardagen. Mange sliter pga. desse strenge tiltaka og mange får ikkje den hjelpa eller dei sosiale samværa dei treng for ha det greit i kvardagen.

Dei har klart å få folk på jobb og skule, dei har opna restauranter og puber, ja konserter til og med. Kvifor gjeres det så lite for dei som treng mest hjelp?  Mange som er heilt åleina i livet kjem seg ikkje alltid ut på konsert og anna i desse dager.

Mange sitter forsatt heilt åleina.

Brevet til læreren.

#Mobbing #minhistorie #stoppmobbing!

Dette skriver jeg etter så mange år. Men allikevel er det som at jeg må få det ut på en eller annen måte. Det gnager litt i meg enda. Jeg har etter mange år funnet ut litt av hvorfor ting var som de var.
Hadde jeg møtt læreren min i dag ville jeg sagt en hel del. Hvis jeg hadde turt.

 

 

 

Jeg ville sagt:
Vet du hvordan barneskolen var for meg? Vet du at jeg var en glad, utadvendt og ei trygg jente? Vet du at jeg lekte med dukker? At jeg viste omsorg og kjærlighet?

Vet du at familien min alltid har vært slanke og høye? Vet du det?

Vet du hvordan jeg følte meg da du sto over meg for å se om jeg spiste opp maten min?

Vet du hvordan det var da du plasserte alle i arbeidsgrupper, utenom meg? Jeg skulle få den ære av å sitte med deg… Ved kateteret ditt. Alene. Med deg.

Vet du hvor redd og liten jeg var da du skrek etter meg på do? Fordi jeg gikk uten å si ifra…? Da du tok meg akkurat litt for hardt i armen… mens rektoren kun gikk forbi. Vet du hvordan det var? Jeg hadde akkurat startet på skolen.

 

Den gangen jeg gikk et par kilometer hjem fra skolen… langs veien. Med biler. (Jeg tok til vanlig buss) Fordi jeg ikke ville være der mer. Jeg var kanskje 8 år!
De gangene du roste meg for at jeg var så flink å spise opp maten min..
Mamma svarte » hun bruker å spise hun!».
De gangene jeg lot matpakka mi være igjen hjemme.. så du ikke kunne tvinge meg til å spise opp.
De gangene jeg kasta opp eller brakk meg før skolen starta.. Magen som vrengte seg. Vet du hvordan det var? Hvordan jeg gikk glipp av viktig læring? Hvordan matte ble et stort hinder for meg senere?

 

De gangene av å ikke bli hørt. Av å kun ha en trygg havn der hjemme.
En havn som til slutt tok meg ut av skolen og flyttet.

Du hadde påført meg angst. Jeg var avhengig av mamma.
Mamma måtte følge meg til og fra den nye skolen. I starten satt hun i klasserommet med meg. Så litt ute i gangen. Jeg løp for å se om hun fortsatt satt der. Avbrutt i læringen..
Mamma kunne ikke jobbe hun. Hun måtte være der for meg. Hele tiden.
Min klippe. Min havn.
Jeg hadde også noen tøffe skoleår der. Men det vet du vel ikke..

Visste du som var lærer på ungdomsskolen at jeg slet i matte fordi jeg var så mye borte på barneskolen?

Visste du at jeg virkelig prøvde?

Visste du at tallene stokket seg i hodet mitt. Visste du det?

Visste du at jeg øvde for å kunne få ståkarakter i matte? Visste du det?

Fikk du med deg at jeg fikk 2 på tentamen?
Men at du allikevel størk meg på karakterer kortet mitt..

Og du på videregående visste du årene med mobbing? Flytting og usikkerhet?
Visste du hvordan det satt seg i kroppen min? Hvordan år med smerter satt seg. Hvordan energien min ble borte..
Utallige legetimer. Legeerklæring på at det var greit jeg ikke orket å løpe like fort som de andre i gymmen.

Du ville ikke se legeerklæring. Du blåste i det.

Da jeg måtte til legen før eksamen fordi jeg hadde kraftig halsbetennelse…og hovne lymfekjertler og med all sannsynlighet kyssesyken og jeg kom med legeerklæring fordi jeg var én time for sein til forbredelsene til eksamen dagen før eksamen, blåste du i det også.

Det var så vidt jeg fikk ta eksamen.

Jeg skulle være med på gruppeeksamen, men ikke nå lenger.     Jeg måtte ta den alene…

Jeg tok den alene. Og det gikk fint. Men du hadde ikke glemt at jeg kom for seint dagen før…

så du sa foran sensoren : – du var jo for sein i går karoline. Du skulle jobbet med gruppa di. Men det virker som halsen din er bedre nå da!?
Litt bedre, sa jeg og så ned i gulvet.
Visste du at jeg faktisk var syk? At jeg hostet 6 mnd etterpå?

At jeg med all sannsynlighet hadde kyssesyken da?
Og at grunnen til at jeg ikke orket gym var fordi jeg var syk?

At jeg alt på den tiden hadde utviklet fibromyalgi?! At det verket i alle musklene mine.

At jeg jeg ikke hadde energi! Nei det visste du ikke.

Og det ville jeg fortalt deg!

Jeg gledet meg til og begynne på skolen

#mobbing #minhistorie

Hei eg er ei jente på 25 år snar 26 år

«Jeg gledet meg til og begynne på skolen eg var blit ei skolejente skule lære meg og lese og skrive «

talglys

Jeg skal fortelle om korleis det var og være ett mobbeoffer fra første klasse til 10 klasse.
Jeg gledet meg til og begynne på skolen eg var blit ei skolejente skule lære meg og lese og skrive. Men det ble ikke som jeg hadde sett for meg.
Første skoledag mamma hadde kjøpt nye skoleklær til meg og ny sekk og et fint penal til meg. første dage gjekk det bra hilste på alle jeg skulle gå i klasse med i ti år. Og lærerene vis skule ha. Men så begynte helvete og slå seg løs.

Jeg skule gå hjem fra skolen. Jeg gjekk glad og fornøyd på veien hjem men så hørte eg masse latter og ord som kom fra elever som gjekk bak meg. Jeg begynte og gå fortere hjem men plutselig kjente eg noe hardt som kom i håvet på meg jeg snur meg for og se hva det var. Og jeg ser at de elevene har noe stener i nevne sine og hiver etter meg. Jeg løper så fort jeg kan. Da hører eg de sier er du pyse til hjem og grine til mamma nå ja. Jeg bare fortet meg hjem. Men jeg sa ikke noe til foreldrene. Mine for jeg tenkte bare at det var bare en gang.

«Fikk alltid kometarer på at jeg ikke var vert noe og at ingen likte meg og at eg barre kunne gå og dø.«

Men det ble ikke. Noe bedre. Bare verre. Jeg ville ikke si i fra til noen voksne for da hadde det bare blit verre for meg. Så jeg bare lot de forsette med det. Og son var det alle årne på barneskolen.

Jeg ble skubbet vekk fra lek og jeg ble ikke godtatt av noen. Men så fikk eg svar på at eg hadde dysleksi og da ble det bare enda verre. For jeg klarte ikke og lese. Heilt rent som de andre i klassen. Eg sleit med og tyde lange vanskelig sett Inger og da var det jo og få hjelp. Med og få de tingene på plass det måtte eg jo.

Men det var ikke så lett og passe inn da. For da ble det jo bare enda verre for meg jeg ble kaldt for en taper som ikke kunne noen ting. Og mye negative kometarer. At eg var stygg og at foreldrene mine som ikke hadde råd til og kjøpe skikkelig klær til meg. Og mye mer. Men eg forsette bare og la vær og si noe til noen.

Tulipan stor gul

«Eg prøvde og tenke at mobberne skulle ikke vinne over meg. «

Så kom jeg opp på ungdomsskolen. Og det var heller ikke barre. Det gjekk det utover psykisk mobbing. Jeg trodde jeg hadde venner men egentlig var de barre me meg for at de kunne snakka stygt om meg nor jeg ikke var der. Fikk alltid kometarer på at jeg ikke var vert noe og at ingen likte meg og at eg barre kunne gå og dø. Da var et problem ut av verden. Så til slutt så ente det med at eg havner på feilspor. Og ikke klarte og komme meg tilbake.

 

Jeg var deprimert i mangen år kunne ikke fordra og se meg skjøl i spelet for eg hadde jo alltid hørt at eg var stygg og at ingen likte meg. Og at eg ikke bar verdt noe Og da ble det son at eg syns det skjøl og. Prøven og ta livet mitt men jeg klarte ikke og gjennomføre det. Fordi eg prøvde og tenke at mobberne skulle ikke vinne over meg. Og det er først nå eg faktisk kan si til meg skjøl at eg er fin son som jeg er har godtatt meg skjøl men det tok 9 år før eg kan si at eg liker meg skjøl. Sliter litt enda men nå har eg mer motivasjon og mer styrke til og overleve alt. Vis eg bestemmer meg for det.  Og jeg ser at jeg er komt lenger i livet mitt enn de som mobbet meg.

Når voksne mennesker går saman mot barn

Les denne etterpå: Mobbing og trakassering etter skuletid? Kva så?

Eg blir både sint skuffet og irritert når eg las i jærbladet her i veka om den 15 år gamla guten som ikkje får vara med på tur med klassen til Polen av andre elevar sine foreldre som står bak den avgjeringa ikkje berre at det skjer, men også måten det skjer på. Denne guten har altså vore med på 2 års planleggjing og pengeinnsamling til denne turen og guten og foreldrene hans får ikkje veta noko før no, kort tid før turen skal skje ..

At «voksne» mennesker kan «rotte seg » sammen på denne måten og berre bestemme at denne guten (som det står i Jærbladet) ikkje vil klare å følge opplegget som var lagt til turen fordi han ikkje følger vanleg skulegang når foreldrene som kjenner guten sin seier han kunne det og at det hadde gått greit med følge frå støttekontakt. Dette blir å spenna ein som ligger nede.. og knusa hjarta til ein ung tenåring

Føleseslaust og råttent

Dei som har teke denne avgjera burde sjems spør du meg, har dei kjensler? forstår dei ikkje at denne guten har gleda seg til denne turen? kva om det var dei som plutseleg fekk beskjed om at deira born ikkje fekk vara med ?? Det er lov å bruka hovudet !! og kva med Ordfører Ane Mari Braut Nese Klepp sin ordførar, Trond roy pedersen skulesjefen, rektoren Marit Sørensen ved klepp ungdomskule har alle svart for angåanda saka ( ifølge Jærbladet ) at dei ikkje kan gjer noko med dette eller meina noko om det sia det er ein sak utanfor skulen ..

Eg har skreve om mobbing utafor skulen før og kvar feil eg meinar det er at dei i blant anna stillingange til dei overnevnte ikkje kan gjera noko med saker som det så lenge det er elevar eller i dette tilfelle foreldre til elevar frå same skule som utfører mobbinga og utestengjinga av medelev. Trur dei at det er greit bare for at dei ikkje er plikta å gjer noko?

Nei, i mine auge er dette kun ein slakk unnskyldning for å sleppa ansvar både i denne saka og i alle andre saker kvar mobbing skjer utenom skulen, mi meining også at om dei ikkje vil gjer noko slike saker er dei ikkje kompetente til å sitte i denne stillinga. Det burde dei ha hjarta til..

Nye reglar må på plass

Når elevar blir mobba av medelvar på fritida, til og frå skulen burde det vore av for eksempel lærarar si interesse å årdne opp? og om born blir mobba av elevar på ein anna skule burde lærarane på kvar skule snakka samen og samarbeide om å få slutt på dette . Dette er jo òg med på at borna gruer seg til å gå på skulen og når «ingen» kan gjer noko blir dette store problemet oversett of feid under teppet For noko må gjerast på dette området me kan ikkje berre oversjå slike ting lenger!

for når dei skulder på at dei ikkje kan gjer noko, kven med makt kan då i desse tilfellene gjer noko?

Det motiverar ikkje elaver med stort fråvær og komma tilbake på skulen når dei skal bli utestengt frå kjekke aktivitetar, det har eg erfart sjølv eg hadde stort fråvær grunna grusom mobbing då eg kom på skulen prøvde lærarane å stenga meg ute frå forskjellige ting i skulen med den unnskyldning at eg hadde stort fråvær HALLO !! dette er å stenge dei elevane ute ennå meir, ekskludera dei som ei slags «straff» for at dei ikkje har komme på skulen. Då blir dei jo ennå meir utafor..

Det burde det var ulovleg og stenga nokon utanfor i klassen enten i eller etter skuletid så sant det ikkje er nokon som er frekke og øydelegger for andre så klart slik som ved selskap då har skulen ein alle eller ingen-regel sjølv om dette også er på fritida og foregår i private heimar, foreldre får skjenn om dei ikkje følger dei reglane.

Les også denne: Mobbing og trakassering etter skuletid? kva så?

 

 

 

 

 

Sjalusien som splittet oss som venner

DSCN4752Jeg vet ikke om jeg skal kalle henne en venninne, en venn eller en skolekamerat for jeg visste egentlig ikke hvor jeg hadde henne så i historien her kaller jeg henne «Anette».
Anette og jeg gikk i bhg sammen med noen andre fra skolen, det var der det som smått begynte. Først forstod jeg ikke hvorfor det skulle skje, men etterhvert som jeg har vokst opp blitt eldre og etterhvert voksen har jeg på en måte forstått mer og mer. Har ikke helt kommet frem til hvorfor hun oppførte seg slik hun gjorde, men det kan det vare mange grunner til ..

Om Anette..

Jeg opplevde henne som utspekulert og smiskete . Diskuterte vi noe kunne hun blåse opp sånn helt plutselig om jeg var uenig i det hun sa, nesten litt hysterisk. Det har også ver episoder hun har tydd til vold.
For min del var Anette den verste mobberen og jeg kunne daglig høre hvor tykk og stygg jeg var og jeg bare måtte forstå at ingen brydde seg om meg og at jeg aldri kom til å bli gift. Det var ikke bare meg hun mobbet , visst jeg eller noen svarte i mot plutselig liksomgråt hun og gikk til lærerne og sa hun hadde blitt så grusomt mobbet av oss.
Det var spesielt en episode da hun hadde vært frekk med flere og vi ikke ville ha lag med henne uten hun sluttet. Hun sluttet ikke, men fikk alikevel være med på det vi skulle, det kom til et punkt vi ga beskjed at nok er nok. Anette gikk å sa til foreldrene hvor grusomt frekke vi hadde vert mot henne. Hennes far og hun kom på døra hos noen i klassen mens vi var på besøk der, vi fikk ikke gå hjem før vi hadde sagt unnskyld etter langt foredrag om hvor galt og frekk denne mobbinga var. Det er svært enkelt for en far å heve seg over barn, men tror ikke han hadde tørt det samme om våre foreldre hadde vert der og sagt sitt..
Det var ganske frekt og sårene og kalde det mobbing når jeg prøvde å forsvare meg en gang i mellom mot alt det grusomme hun sa og gjorde mot meg og skulle få kjeft av lærerne og foreldre ..Dette visste lærerne og da er ikke rart at mobbingen blir dratt så langt når lærene lar det holde på..
Skal jeg bare ta i mot ? Jeg angrer på at jeg sa unnskyld, jeg var stiv og kokte av sinne der og da, jeg burde sagt – aldri, aldri før hun sa unnskyld selv og jeg ser at hun ikke mobber, trakasserer og hakker på meg , da kan jeg si unnskyld , men det klarte jeg ikke . jeg ble kvalm da jeg ble tvunget til dette. Senere kunne hun selv si at hun måtte bytte skole fordi hun ble mobbet, men HALLO du må ikke pikke på andre om du ikke tåler svar igjen, jeg blir kvalm av å tenke på hvordan hun klarte få seg til å spiller offer hun som gikk hver dag og hakket og trakasserte meg i det ytterste og så mener hun at hun har blitt mobbet? det verste er hun kunne si til meg at JEG ikke visste hva mobbing var og at JEG ikke visste hva det var og ha det vondt.

LYS

 

Starten..

Hun ville alltid leke med de samme som jeg og det er jo helt greit, men hun ville leke med de alene, uten meg og da fant hun på nye medtoder og få meg vekk i fra de jeg lekte med. Det begynte i det småe i barnehagen, med småegling , frekke ord, små lyving og luring.
Og hun lyktes .. av og til ..Da vi begjynte på skolen forsatte det ,men i mye større og alvorligere grad. Jeg hadde en besteveninne «Linn»og noen bestevenner , vi delte masse sammen gikk sammen til og fra skolen og var sammen masse etter skole tid. Vi var en firkløver to gutter og to jenter, Linn var forelsket i han ene og jeg i han andre. Husker godt Linn tegnet en tegning hun ga til meg der hun hun «kysset» han ene og jeg han andre, vi lo og fniste. Jeg og Linn koste oss masse sammen også med hennes søsken, husker godt et lite selskap vi hadde hjemme hos henne med meg som eneste gjest fordi jeg ikke kunne komme i da hun hadde selsap med jentene i klassen. Vi storkoste oss med chips, godter, nonstop, kake og musikk. Dette er noe av det siste gode minne jeg husker før «helvete» begynte..

Da firkløveren gikk hjem fra skolen sammen en dag da vi fniste, lo og tullet begynte jeg og han ene og tullekrangle (slik vi ofte gjorde) og da ropte de andre to – Kyss, kyss , kyss for morro,akkurat da kom Annette forbi, hun var ofte sjalu for hun ville vert en del av firkløveren,istedenfor meg. Dette synest eg var svært dumt for vi kunne vel være alle venner ?Og hun fikk lov til å være med oss når hun hadde lyst, men oppførte seg alltid på en slik rar måte. Slik som egling dum krangling, grapsing , gjemme vekk og ødela ting , være frekk i munnen osv var ting som ødela slik at vi ble lei av å henne med.

Jeg tenker at det er noe som har gjort at hun hadde denne oppførselen uten at noen av oss hadde gjort henne noe, Etterhvert ble det verre, Anette skulle absolutt ha meg ut av gjengen prøvde å spre usanne rykter om meg til dem: at jeg og min fam var farlige fordi vi ikke var kristne, og fordi noen bannet, at de aldri måtte gå i huset mitt for det var så gammelt at det kunne rase i hodene deres og det luktet ille der , hun klarte å tvinne dem rundt fingeren til slutt ved å si ting som man ofte biter på som – dere vet jo, dere ser jo- Dere kjenner jo den råtne lukta selv når dere er der! Jeg ble skøvet ut av gjengen, og etter en kort tid var det ikke noen firkløver mer ..
Etter en stund ble jeg god venn med noen i klassen som jeg fant ut at jeg hadde masse til felles med, vi hadde samme humor, mye samme smak når det kom til tv, film , musikk som mange i klassen ikke visste hva var eller likte. De er de jeg tenker som jeg egentlig har passet best sammen med som venner av alle jeg har vert venner med.
Etterhvert kom Anette og ville være med oss, på samme måte som sist og som sagt var det greit for oss, men på samme måte som sist ville hun ikke ha med meg og gjorde hva hun kunne for å få de til å avvise meg, også her klarte hun det, men etter lengre tid. Da de stillte spørsmål om hvorfor de skulle høre på henne svarte hun – Jeg er kristen og kristne lyver ikke, det er noe alle vet!
Det gjorde veldig vodt å høre noen svarte meg og min fam. på denne måten ! Etter dette var de mye av og på av og til gode venner og av og til aviste de meg og jeg kunne etterhvert ikke vite hvor jeg hadde dem og det endte med at jeg ikke kunne stole på dem mer.. De begynte og finne på dumme useriøse unskyldninger for å ikke være sammen med meg og at de ikke dykket opp når de sa vi skulle møtes. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har grått meg i søvn fordi jeg ble sviktet eller fant ut at unnskyldningene var løgner.

elisastova

 

Samme leksa gang på gang

jeg fikk nye venner og ofte fikk jeg en god tone med nye jenter som kom i klassen , som jeg ble bestevenn med, med det samme, men som regel endte det med den samme leksa. Anette skulle absolutt være venner med de jeg var venner med og ingen andre .
Hvorfor vi ikke kunne være venner alle vet jeg ikke, men hun ville ta fra meg hver eneste venn
jeg fikk og på samme måte hver gang fordi hun ble sjalu og ville ha de for seg selv. Etterpå fikk hun dem mot meg og bli med å mobbe og fryse meg ut.
En gang fikk jeg igjen god tone med ei ny jente «Camilla», vi var samen hvert friminutt og planla i timen hvor vi skulle leke vi klatret mye ute, vi var sammen hver dag ute i friminuttene og inne i timen. Anette kom igjen og ville være sammen med oss, det fikk hun .. igjen, men hun sa mye frekt om meg til henne og hintet til Camilla at hun ville være med henne uten meg, og hintet til meg at jeg burde latt de to være samen alene. Camilla sa til Anette at hun ikke var enig i de frekke tinga Anette sa om meg,at hun likte meg, at hun ikke ville avvise meg og skulle Anette være med oss skulle hun være med oss begge to og jeg skulle ikke skyves til side! Camilla mente at jeg var den kjekkeste hun hadde møtt her på skolen og var glad for å ha meg til venn. Dette varmet hjertet mitt og jeg sa at jeg var enig .. vi var sammen hver dag ute i friminuttene og inne i timen. Anette var sammen med oss nå og da..
Dessverre varte det ikke alt for lenge før Camilla skulle flytte igjen, både jeg og Camilla var begge lei oss ,når jeg kom på skolen og hun ikke var der mer var jeg sønderknust, men ville ikke gråte på skolen. I skolegården stod Anette der å gråt, jeg gikk bort for trøste henne , men ble litt paff da hun svarte – Hold kjeft! gå vekk og ikke bry deg! jeg har nettop mistet min aller beste vennine og du vet ikke hvordan det føles!!
Hva? Jeg vet ikke det nei? jeg vet ikke hvordan det føles å miste min beste vennine?? det er greit at hun var lei seg hun også, men å jage meg vekk når jeg vil trøste og si at jeg ikke vet hvordan det føles blir galt! Hvem er det som nettopp dro, jo det var min beste venninne. Og hvem er det som klarte og skille meg fra alle mine gode venniner oppgjennom skolegangen? jo det var henne , Anette.
Så ikke kom å si at jeg ikke vet hvordan det føles.. Og hvordan det føles å bli mobbet, eller hvordan det er å ha det vondt..

Helt til sist..

I fra vi var små prøvde jeg mange ganger å tilgi å bli venner, hun sa mange ganger – jeg synes det er så dumt at vi ikke er venner, av vi er uvenner . Hun viste null forståelse for at hun hadde mobbet meg .. ,men da må du vise at du er lei for det du har gjort , at du vil være venner, men det endte med det motsatte at jeg ikke kunne stole på henne ..
Etterhvert har jeg forstått at Anette kanskje ikke hadde det så greit . Om det var oppmerksomhet, mangel på kjærlighet som var problemet vet jeg ikke, men i årenes løp har jeg forstått at hun i grunnen var sjalu på meg av en grunn, at hun begynte å spre de vonde ryktene fordi hun ville at det egentlig var slik,men at det er en grunn til at hun oppførte seg slik mot meg er jeg sikker på. .