Det å gjer noko kun for å gleda andre

 

i mitt eget liv har eg opplevd mykje likt denne fiktive historia  .. mange gånger måtte eg bruka lang tid på å få med meg vener på ting. Når eg var lita ville eg ha folk med på nye ting, nye leker og ballspel eg hadde lært andre stader.  Dei andre ungane sa ofte » Nei, det gidde eg ikkje», » det er kjedeligt», » me likar det ikkje .. » det er teit»

Det viste seg at folk stort sett likte det, men eg brukte så lang tid på å masa nokon gånger, at me bare fekk halda på ei lita stund før det blei leggetid..  så det blei dumt.

Dei andre gångene me fekk holda på lenge.. kanskje heile dagen både med mine forslag og deira, hadde med det storveis . . me hadde kanskje med oss nista og filmkamera nokre gånger ..  Alle koste seg sjølv dei som ikkje trudde dei ville det.

 

 

Karoline tenkar at hu tar sjansen på å bli med på Bowling til slutt. . men, hu er redd for å ikkje ha det så gildt der så hu kunne hatt det med dei «kule» venninnene sine på fest. Hu er redd for å kjeda seg …

 

     

 

 

Det skjer også nå voksent liv. Tenk deg om .. kor mange gånger har du ikkje lyst til å finna på unnskyldningar for sleppa noko du trur du ikkje vil lika? Kor mange gånger har blitt med alikavel og kanskje likt deg godt..?

Det er svært viktig å tenka på ..  Du kan henda at du får ein storveis dag sjølv om du ikkje trur det på førehand.  Ofte er den styrste gleda i seg sjølv å gleda andre.

Når du får glede i kroppen gjennom andre som er lykkelige på grunn av dine handlingar, er det den beste kjennsla du nokon gång kan få!

 

Det er svært viktig å gjer ting for å gleda andre det kan var alt frå små ting til større for eksempel:

  • Å gi nokon ein gåve berre fordi
  • Bli med på kino, bowling etc.
  • Senda ein fin melding som vits eller dikt.
  • Gi eit komplement !
  • inviter på kaffi, middag, på fest eller ut på byen.
  • kommenter bilder eller gi ein liker. Fordi det gledes !

Ikkje berre gi oppmerksemd til dine aller næraste, gi til nokon du ikkje kjenner så godt.

Det er me litt for redde til trur eg.

Det er tross alt dei som ikkje har nokon, som treng det mest!  Kva kan henda om du sendar ein vits eller gir eit kompliment til ein du ikkje kjenner? Det kan jo henda at du gjer dei glade .. !

 

Ekta vennskap

 

Vennskap
Kjærleik
trøyst
kjemi
dela mat og gode stunder

Venskap er ikkje
å være «sjuk» når folk treng hjelp
å kun bli med på det som er gildt
Vener går ikkje etter utsjåande
eller
Status
Men ser hjarta
innsida av sjela di
som du kan fortelja vitsar med
som skaper seg for å høyra latteren din ..
med vener skal du testa nye ting
koma deg ut av komfortsona
og finna nye sida hjå deg sjølv
oppdaga værda saman
og kvarandre

Ekta vennar
er ekta og ikkje falske
vil ikkje forandra deg , men er innerst inne glad i dei småtinga dei » irretirer seg over »

Ikkje kast vekk tida på folk som stjeler energien din og som kun vil skumma fløyten
Var glad i dei som er glad i deg og er der for deg ,
ikkje sett til side folk som opner armane for deg
ikkje avvis nokon fordi du har nok vener

Ta i mot dei vennskap du får,
Dei du trudde du ikkje passa med eller
trudde du ikkje ville bli ven med
kan var dei som gir deg dei mest verdifulle stunder

ikkje ta ekta vennskap for gitt
for slike ekta vener er sjeldne diamanter..

Brevet til læreren.

#Mobbing #minhistorie #stoppmobbing!

Dette skriver jeg etter så mange år. Men allikevel er det som at jeg må få det ut på en eller annen måte. Det gnager litt i meg enda. Jeg har etter mange år funnet ut litt av hvorfor ting var som de var.
Hadde jeg møtt læreren min i dag ville jeg sagt en hel del. Hvis jeg hadde turt.

 

 

 

Jeg ville sagt:
Vet du hvordan barneskolen var for meg? Vet du at jeg var en glad, utadvendt og ei trygg jente? Vet du at jeg lekte med dukker? At jeg viste omsorg og kjærlighet?

Vet du at familien min alltid har vært slanke og høye? Vet du det?

Vet du hvordan jeg følte meg da du sto over meg for å se om jeg spiste opp maten min?

Vet du hvordan det var da du plasserte alle i arbeidsgrupper, utenom meg? Jeg skulle få den ære av å sitte med deg… Ved kateteret ditt. Alene. Med deg.

Vet du hvor redd og liten jeg var da du skrek etter meg på do? Fordi jeg gikk uten å si ifra…? Da du tok meg akkurat litt for hardt i armen… mens rektoren kun gikk forbi. Vet du hvordan det var? Jeg hadde akkurat startet på skolen.

 

Den gangen jeg gikk et par kilometer hjem fra skolen… langs veien. Med biler. (Jeg tok til vanlig buss) Fordi jeg ikke ville være der mer. Jeg var kanskje 8 år!
De gangene du roste meg for at jeg var så flink å spise opp maten min..
Mamma svarte » hun bruker å spise hun!».
De gangene jeg lot matpakka mi være igjen hjemme.. så du ikke kunne tvinge meg til å spise opp.
De gangene jeg kasta opp eller brakk meg før skolen starta.. Magen som vrengte seg. Vet du hvordan det var? Hvordan jeg gikk glipp av viktig læring? Hvordan matte ble et stort hinder for meg senere?

 

De gangene av å ikke bli hørt. Av å kun ha en trygg havn der hjemme.
En havn som til slutt tok meg ut av skolen og flyttet.

Du hadde påført meg angst. Jeg var avhengig av mamma.
Mamma måtte følge meg til og fra den nye skolen. I starten satt hun i klasserommet med meg. Så litt ute i gangen. Jeg løp for å se om hun fortsatt satt der. Avbrutt i læringen..
Mamma kunne ikke jobbe hun. Hun måtte være der for meg. Hele tiden.
Min klippe. Min havn.
Jeg hadde også noen tøffe skoleår der. Men det vet du vel ikke..

Visste du som var lærer på ungdomsskolen at jeg slet i matte fordi jeg var så mye borte på barneskolen?

Visste du at jeg virkelig prøvde?

Visste du at tallene stokket seg i hodet mitt. Visste du det?

Visste du at jeg øvde for å kunne få ståkarakter i matte? Visste du det?

Fikk du med deg at jeg fikk 2 på tentamen?
Men at du allikevel størk meg på karakterer kortet mitt..

Og du på videregående visste du årene med mobbing? Flytting og usikkerhet?
Visste du hvordan det satt seg i kroppen min? Hvordan år med smerter satt seg. Hvordan energien min ble borte..
Utallige legetimer. Legeerklæring på at det var greit jeg ikke orket å løpe like fort som de andre i gymmen.

Du ville ikke se legeerklæring. Du blåste i det.

Da jeg måtte til legen før eksamen fordi jeg hadde kraftig halsbetennelse…og hovne lymfekjertler og med all sannsynlighet kyssesyken og jeg kom med legeerklæring fordi jeg var én time for sein til forbredelsene til eksamen dagen før eksamen, blåste du i det også.

Det var så vidt jeg fikk ta eksamen.

Jeg skulle være med på gruppeeksamen, men ikke nå lenger.     Jeg måtte ta den alene…

Jeg tok den alene. Og det gikk fint. Men du hadde ikke glemt at jeg kom for seint dagen før…

så du sa foran sensoren : – du var jo for sein i går karoline. Du skulle jobbet med gruppa di. Men det virker som halsen din er bedre nå da!?
Litt bedre, sa jeg og så ned i gulvet.
Visste du at jeg faktisk var syk? At jeg hostet 6 mnd etterpå?

At jeg med all sannsynlighet hadde kyssesyken da?
Og at grunnen til at jeg ikke orket gym var fordi jeg var syk?

At jeg alt på den tiden hadde utviklet fibromyalgi?! At det verket i alle musklene mine.

At jeg jeg ikke hadde energi! Nei det visste du ikke.

Og det ville jeg fortalt deg!

Jeg gledet meg til og begynne på skolen

#mobbing #minhistorie

Hei eg er ei jente på 25 år snar 26 år

«Jeg gledet meg til og begynne på skolen eg var blit ei skolejente skule lære meg og lese og skrive «

talglys

Jeg skal fortelle om korleis det var og være ett mobbeoffer fra første klasse til 10 klasse.
Jeg gledet meg til og begynne på skolen eg var blit ei skolejente skule lære meg og lese og skrive. Men det ble ikke som jeg hadde sett for meg.
Første skoledag mamma hadde kjøpt nye skoleklær til meg og ny sekk og et fint penal til meg. første dage gjekk det bra hilste på alle jeg skulle gå i klasse med i ti år. Og lærerene vis skule ha. Men så begynte helvete og slå seg løs.

Jeg skule gå hjem fra skolen. Jeg gjekk glad og fornøyd på veien hjem men så hørte eg masse latter og ord som kom fra elever som gjekk bak meg. Jeg begynte og gå fortere hjem men plutselig kjente eg noe hardt som kom i håvet på meg jeg snur meg for og se hva det var. Og jeg ser at de elevene har noe stener i nevne sine og hiver etter meg. Jeg løper så fort jeg kan. Da hører eg de sier er du pyse til hjem og grine til mamma nå ja. Jeg bare fortet meg hjem. Men jeg sa ikke noe til foreldrene. Mine for jeg tenkte bare at det var bare en gang.

«Fikk alltid kometarer på at jeg ikke var vert noe og at ingen likte meg og at eg barre kunne gå og dø.«

Men det ble ikke. Noe bedre. Bare verre. Jeg ville ikke si i fra til noen voksne for da hadde det bare blit verre for meg. Så jeg bare lot de forsette med det. Og son var det alle årne på barneskolen.

Jeg ble skubbet vekk fra lek og jeg ble ikke godtatt av noen. Men så fikk eg svar på at eg hadde dysleksi og da ble det bare enda verre. For jeg klarte ikke og lese. Heilt rent som de andre i klassen. Eg sleit med og tyde lange vanskelig sett Inger og da var det jo og få hjelp. Med og få de tingene på plass det måtte eg jo.

Men det var ikke så lett og passe inn da. For da ble det jo bare enda verre for meg jeg ble kaldt for en taper som ikke kunne noen ting. Og mye negative kometarer. At eg var stygg og at foreldrene mine som ikke hadde råd til og kjøpe skikkelig klær til meg. Og mye mer. Men eg forsette bare og la vær og si noe til noen.

Tulipan stor gul

«Eg prøvde og tenke at mobberne skulle ikke vinne over meg. «

Så kom jeg opp på ungdomsskolen. Og det var heller ikke barre. Det gjekk det utover psykisk mobbing. Jeg trodde jeg hadde venner men egentlig var de barre me meg for at de kunne snakka stygt om meg nor jeg ikke var der. Fikk alltid kometarer på at jeg ikke var vert noe og at ingen likte meg og at eg barre kunne gå og dø. Da var et problem ut av verden. Så til slutt så ente det med at eg havner på feilspor. Og ikke klarte og komme meg tilbake.

 

Jeg var deprimert i mangen år kunne ikke fordra og se meg skjøl i spelet for eg hadde jo alltid hørt at eg var stygg og at ingen likte meg. Og at eg ikke bar verdt noe Og da ble det son at eg syns det skjøl og. Prøven og ta livet mitt men jeg klarte ikke og gjennomføre det. Fordi eg prøvde og tenke at mobberne skulle ikke vinne over meg. Og det er først nå eg faktisk kan si til meg skjøl at eg er fin son som jeg er har godtatt meg skjøl men det tok 9 år før eg kan si at eg liker meg skjøl. Sliter litt enda men nå har eg mer motivasjon og mer styrke til og overleve alt. Vis eg bestemmer meg for det.  Og jeg ser at jeg er komt lenger i livet mitt enn de som mobbet meg.

Stopp mobbingå, berre gjer det!!

Det versta eg visste når eg blei mobba når eg lita var når vaksne mennesker berre gjekk forbi utan å bry seg om det som skjedde..

Eller det verka kanskje slik,  for dei brydde seg vel..  inni seg?

Verre enn mobbing

For når du er lita og vert mobba er det utruleg smertefullt, men å vaksne mennesker berre går forbi er dette verre,  endå verre og då er du nesten med på mobbinga.

Eg hugsar endå alle dei gångene eg blei såå ufatteleg lurt, alle dei gångene eg tenkte » å jess, nå kjem dei til å få det! » , men nei med næsen i sky, vandrer i mod by..   For den kjensla når du fyrst blir overlykkelig og letta til brått bli så skuffa er som ein kniv som skjærer sakte gjennom magen. Slik var det kvar gång, ein kunne sjå at dei fekk det med seg,  ein kunne sjå det litt usikre og litt forvridde ansiktsuttrykket. Like sant så sist gång så ser dei brått opp i lufta eller ned i bakken når dei går forbi eller helst tar ein snarveg om dei kan det. Det verste er dei som bit på eller skal eg sei later som dei bit på at berre for at mobberen sluttar av der og då så er det visst greit. Det iallefall det dei innbiller seg sjølve for å liksom sleppe å gripa inn,  for ingen vaksne mennesker er vel så » dumme » at dei innerst inne ikkje forstår at dette ikkje er tull eller lek ? Så har du mobberen sitt råttne smil når han ser at du trudde at den forbigående skulle gripa inn,  men allikevel ikkje gjore det.

Det evige spørsmålet

Så sitt eg her då og ennå undrer på på kvifor vaksne berre går forbi?  Kva som får ei person som kanskje er gift,  har born kanskje voksne born, vert igjennom krangler og gleder. Kva er det som gjer at dei som kanskje gått igjennom livet på godt og vondt ikkje klarer å stoppe et barn frå å oppleva ein smertefull ting som er med på å gi dei eit arr for livet?

Dei to verste eksempla eg har er frå skulegarden ingen av handler om meg, men om to episodar eg var vitne til begge handler om gjengmobbing mot eit offer kvar det er snakk om grusom utestengjing, ondsinna ord, vald og kasting av offerets eiendeler. Mobbing med så stor M at det ikkje er mogleg å ikkje få det med seg. Begge gångene kjem det voksne ansatt på skulen til staden bak gymsalen der det skjedde. Eg forstår ikkje kvifor læreren som er plikta til å gripe inn berre kan stå med open munn å sjå dette og så gå igjen !? Eller kva med Kjell vaktmeisteren? Kva får han til å ha samvittighet til å løfta hovudet ,plystra og ikkje bry seg meir?  Og selvfølgeleg når eg fortel det til andre lærarar eller rektor bryr heller ikkje dei seg eller så vil dei ikkje tru meg.. KVIFOR!?

Bry deg meir,  grip inn!

Ja, for det er no ein gång slik at mange voksne kviar seg for å gripa inn, dei får ein vond kjensle som liksom stopper dei, men er ikkje den kjensla av å ikkje gripa inn verre?  Om eg tenker på meg sjølv som born så greip eg alltid inn sjølv om eg hadde dårleg sjølvtillit og var blitt sjenert etter åravis med mobbing, eg klarte rett og slett ikkje gå forbi. Og derfor vil eg at fleire vaksne skal ta seg sjølv ei stripa og gripa inn ! Kom igjen då, du er eit stort sterkt menneske det klarer du! Du klarer vel å sei » hei du, stopp det der! » Om du ikkje tør eller orker så skal du veta at du kan bety ein forskjell i livet til ein person som kanskje nettopp derfor orker å forsatt leve livet sitt.

 

Når voksne mennesker går saman mot barn

Les denne etterpå: Mobbing og trakassering etter skuletid? Kva så?

Eg blir både sint skuffet og irritert når eg las i jærbladet her i veka om den 15 år gamla guten som ikkje får vara med på tur med klassen til Polen av andre elevar sine foreldre som står bak den avgjeringa ikkje berre at det skjer, men også måten det skjer på. Denne guten har altså vore med på 2 års planleggjing og pengeinnsamling til denne turen og guten og foreldrene hans får ikkje veta noko før no, kort tid før turen skal skje ..

At «voksne» mennesker kan «rotte seg » sammen på denne måten og berre bestemme at denne guten (som det står i Jærbladet) ikkje vil klare å følge opplegget som var lagt til turen fordi han ikkje følger vanleg skulegang når foreldrene som kjenner guten sin seier han kunne det og at det hadde gått greit med følge frå støttekontakt. Dette blir å spenna ein som ligger nede.. og knusa hjarta til ein ung tenåring

Føleseslaust og råttent

Dei som har teke denne avgjera burde sjems spør du meg, har dei kjensler? forstår dei ikkje at denne guten har gleda seg til denne turen? kva om det var dei som plutseleg fekk beskjed om at deira born ikkje fekk vara med ?? Det er lov å bruka hovudet !! og kva med Ordfører Ane Mari Braut Nese Klepp sin ordførar, Trond roy pedersen skulesjefen, rektoren Marit Sørensen ved klepp ungdomskule har alle svart for angåanda saka ( ifølge Jærbladet ) at dei ikkje kan gjer noko med dette eller meina noko om det sia det er ein sak utanfor skulen ..

Eg har skreve om mobbing utafor skulen før og kvar feil eg meinar det er at dei i blant anna stillingange til dei overnevnte ikkje kan gjera noko med saker som det så lenge det er elevar eller i dette tilfelle foreldre til elevar frå same skule som utfører mobbinga og utestengjinga av medelev. Trur dei at det er greit bare for at dei ikkje er plikta å gjer noko?

Nei, i mine auge er dette kun ein slakk unnskyldning for å sleppa ansvar både i denne saka og i alle andre saker kvar mobbing skjer utenom skulen, mi meining også at om dei ikkje vil gjer noko slike saker er dei ikkje kompetente til å sitte i denne stillinga. Det burde dei ha hjarta til..

Nye reglar må på plass

Når elevar blir mobba av medelvar på fritida, til og frå skulen burde det vore av for eksempel lærarar si interesse å årdne opp? og om born blir mobba av elevar på ein anna skule burde lærarane på kvar skule snakka samen og samarbeide om å få slutt på dette . Dette er jo òg med på at borna gruer seg til å gå på skulen og når «ingen» kan gjer noko blir dette store problemet oversett of feid under teppet For noko må gjerast på dette området me kan ikkje berre oversjå slike ting lenger!

for når dei skulder på at dei ikkje kan gjer noko, kven med makt kan då i desse tilfellene gjer noko?

Det motiverar ikkje elaver med stort fråvær og komma tilbake på skulen når dei skal bli utestengt frå kjekke aktivitetar, det har eg erfart sjølv eg hadde stort fråvær grunna grusom mobbing då eg kom på skulen prøvde lærarane å stenga meg ute frå forskjellige ting i skulen med den unnskyldning at eg hadde stort fråvær HALLO !! dette er å stenge dei elevane ute ennå meir, ekskludera dei som ei slags «straff» for at dei ikkje har komme på skulen. Då blir dei jo ennå meir utafor..

Det burde det var ulovleg og stenga nokon utanfor i klassen enten i eller etter skuletid så sant det ikkje er nokon som er frekke og øydelegger for andre så klart slik som ved selskap då har skulen ein alle eller ingen-regel sjølv om dette også er på fritida og foregår i private heimar, foreldre får skjenn om dei ikkje følger dei reglane.

Les også denne: Mobbing og trakassering etter skuletid? kva så?

 

 

 

 

 

Sjalusien som splittet oss som venner

DSCN4752Jeg vet ikke om jeg skal kalle henne en venninne, en venn eller en skolekamerat for jeg visste egentlig ikke hvor jeg hadde henne så i historien her kaller jeg henne «Anette».
Anette og jeg gikk i bhg sammen med noen andre fra skolen, det var der det som smått begynte. Først forstod jeg ikke hvorfor det skulle skje, men etterhvert som jeg har vokst opp blitt eldre og etterhvert voksen har jeg på en måte forstått mer og mer. Har ikke helt kommet frem til hvorfor hun oppførte seg slik hun gjorde, men det kan det vare mange grunner til ..

Om Anette..

Jeg opplevde henne som utspekulert og smiskete . Diskuterte vi noe kunne hun blåse opp sånn helt plutselig om jeg var uenig i det hun sa, nesten litt hysterisk. Det har også ver episoder hun har tydd til vold.
For min del var Anette den verste mobberen og jeg kunne daglig høre hvor tykk og stygg jeg var og jeg bare måtte forstå at ingen brydde seg om meg og at jeg aldri kom til å bli gift. Det var ikke bare meg hun mobbet , visst jeg eller noen svarte i mot plutselig liksomgråt hun og gikk til lærerne og sa hun hadde blitt så grusomt mobbet av oss.
Det var spesielt en episode da hun hadde vært frekk med flere og vi ikke ville ha lag med henne uten hun sluttet. Hun sluttet ikke, men fikk alikevel være med på det vi skulle, det kom til et punkt vi ga beskjed at nok er nok. Anette gikk å sa til foreldrene hvor grusomt frekke vi hadde vert mot henne. Hennes far og hun kom på døra hos noen i klassen mens vi var på besøk der, vi fikk ikke gå hjem før vi hadde sagt unnskyld etter langt foredrag om hvor galt og frekk denne mobbinga var. Det er svært enkelt for en far å heve seg over barn, men tror ikke han hadde tørt det samme om våre foreldre hadde vert der og sagt sitt..
Det var ganske frekt og sårene og kalde det mobbing når jeg prøvde å forsvare meg en gang i mellom mot alt det grusomme hun sa og gjorde mot meg og skulle få kjeft av lærerne og foreldre ..Dette visste lærerne og da er ikke rart at mobbingen blir dratt så langt når lærene lar det holde på..
Skal jeg bare ta i mot ? Jeg angrer på at jeg sa unnskyld, jeg var stiv og kokte av sinne der og da, jeg burde sagt – aldri, aldri før hun sa unnskyld selv og jeg ser at hun ikke mobber, trakasserer og hakker på meg , da kan jeg si unnskyld , men det klarte jeg ikke . jeg ble kvalm da jeg ble tvunget til dette. Senere kunne hun selv si at hun måtte bytte skole fordi hun ble mobbet, men HALLO du må ikke pikke på andre om du ikke tåler svar igjen, jeg blir kvalm av å tenke på hvordan hun klarte få seg til å spiller offer hun som gikk hver dag og hakket og trakasserte meg i det ytterste og så mener hun at hun har blitt mobbet? det verste er hun kunne si til meg at JEG ikke visste hva mobbing var og at JEG ikke visste hva det var og ha det vondt.

LYS

 

Starten..

Hun ville alltid leke med de samme som jeg og det er jo helt greit, men hun ville leke med de alene, uten meg og da fant hun på nye medtoder og få meg vekk i fra de jeg lekte med. Det begynte i det småe i barnehagen, med småegling , frekke ord, små lyving og luring.
Og hun lyktes .. av og til ..Da vi begjynte på skolen forsatte det ,men i mye større og alvorligere grad. Jeg hadde en besteveninne «Linn»og noen bestevenner , vi delte masse sammen gikk sammen til og fra skolen og var sammen masse etter skole tid. Vi var en firkløver to gutter og to jenter, Linn var forelsket i han ene og jeg i han andre. Husker godt Linn tegnet en tegning hun ga til meg der hun hun «kysset» han ene og jeg han andre, vi lo og fniste. Jeg og Linn koste oss masse sammen også med hennes søsken, husker godt et lite selskap vi hadde hjemme hos henne med meg som eneste gjest fordi jeg ikke kunne komme i da hun hadde selsap med jentene i klassen. Vi storkoste oss med chips, godter, nonstop, kake og musikk. Dette er noe av det siste gode minne jeg husker før «helvete» begynte..

Da firkløveren gikk hjem fra skolen sammen en dag da vi fniste, lo og tullet begynte jeg og han ene og tullekrangle (slik vi ofte gjorde) og da ropte de andre to – Kyss, kyss , kyss for morro,akkurat da kom Annette forbi, hun var ofte sjalu for hun ville vert en del av firkløveren,istedenfor meg. Dette synest eg var svært dumt for vi kunne vel være alle venner ?Og hun fikk lov til å være med oss når hun hadde lyst, men oppførte seg alltid på en slik rar måte. Slik som egling dum krangling, grapsing , gjemme vekk og ødela ting , være frekk i munnen osv var ting som ødela slik at vi ble lei av å henne med.

Jeg tenker at det er noe som har gjort at hun hadde denne oppførselen uten at noen av oss hadde gjort henne noe, Etterhvert ble det verre, Anette skulle absolutt ha meg ut av gjengen prøvde å spre usanne rykter om meg til dem: at jeg og min fam var farlige fordi vi ikke var kristne, og fordi noen bannet, at de aldri måtte gå i huset mitt for det var så gammelt at det kunne rase i hodene deres og det luktet ille der , hun klarte å tvinne dem rundt fingeren til slutt ved å si ting som man ofte biter på som – dere vet jo, dere ser jo- Dere kjenner jo den råtne lukta selv når dere er der! Jeg ble skøvet ut av gjengen, og etter en kort tid var det ikke noen firkløver mer ..
Etter en stund ble jeg god venn med noen i klassen som jeg fant ut at jeg hadde masse til felles med, vi hadde samme humor, mye samme smak når det kom til tv, film , musikk som mange i klassen ikke visste hva var eller likte. De er de jeg tenker som jeg egentlig har passet best sammen med som venner av alle jeg har vert venner med.
Etterhvert kom Anette og ville være med oss, på samme måte som sist og som sagt var det greit for oss, men på samme måte som sist ville hun ikke ha med meg og gjorde hva hun kunne for å få de til å avvise meg, også her klarte hun det, men etter lengre tid. Da de stillte spørsmål om hvorfor de skulle høre på henne svarte hun – Jeg er kristen og kristne lyver ikke, det er noe alle vet!
Det gjorde veldig vodt å høre noen svarte meg og min fam. på denne måten ! Etter dette var de mye av og på av og til gode venner og av og til aviste de meg og jeg kunne etterhvert ikke vite hvor jeg hadde dem og det endte med at jeg ikke kunne stole på dem mer.. De begynte og finne på dumme useriøse unskyldninger for å ikke være sammen med meg og at de ikke dykket opp når de sa vi skulle møtes. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har grått meg i søvn fordi jeg ble sviktet eller fant ut at unnskyldningene var løgner.

elisastova

 

Samme leksa gang på gang

jeg fikk nye venner og ofte fikk jeg en god tone med nye jenter som kom i klassen , som jeg ble bestevenn med, med det samme, men som regel endte det med den samme leksa. Anette skulle absolutt være venner med de jeg var venner med og ingen andre .
Hvorfor vi ikke kunne være venner alle vet jeg ikke, men hun ville ta fra meg hver eneste venn
jeg fikk og på samme måte hver gang fordi hun ble sjalu og ville ha de for seg selv. Etterpå fikk hun dem mot meg og bli med å mobbe og fryse meg ut.
En gang fikk jeg igjen god tone med ei ny jente «Camilla», vi var samen hvert friminutt og planla i timen hvor vi skulle leke vi klatret mye ute, vi var sammen hver dag ute i friminuttene og inne i timen. Anette kom igjen og ville være sammen med oss, det fikk hun .. igjen, men hun sa mye frekt om meg til henne og hintet til Camilla at hun ville være med henne uten meg, og hintet til meg at jeg burde latt de to være samen alene. Camilla sa til Anette at hun ikke var enig i de frekke tinga Anette sa om meg,at hun likte meg, at hun ikke ville avvise meg og skulle Anette være med oss skulle hun være med oss begge to og jeg skulle ikke skyves til side! Camilla mente at jeg var den kjekkeste hun hadde møtt her på skolen og var glad for å ha meg til venn. Dette varmet hjertet mitt og jeg sa at jeg var enig .. vi var sammen hver dag ute i friminuttene og inne i timen. Anette var sammen med oss nå og da..
Dessverre varte det ikke alt for lenge før Camilla skulle flytte igjen, både jeg og Camilla var begge lei oss ,når jeg kom på skolen og hun ikke var der mer var jeg sønderknust, men ville ikke gråte på skolen. I skolegården stod Anette der å gråt, jeg gikk bort for trøste henne , men ble litt paff da hun svarte – Hold kjeft! gå vekk og ikke bry deg! jeg har nettop mistet min aller beste vennine og du vet ikke hvordan det føles!!
Hva? Jeg vet ikke det nei? jeg vet ikke hvordan det føles å miste min beste vennine?? det er greit at hun var lei seg hun også, men å jage meg vekk når jeg vil trøste og si at jeg ikke vet hvordan det føles blir galt! Hvem er det som nettopp dro, jo det var min beste venninne. Og hvem er det som klarte og skille meg fra alle mine gode venniner oppgjennom skolegangen? jo det var henne , Anette.
Så ikke kom å si at jeg ikke vet hvordan det føles.. Og hvordan det føles å bli mobbet, eller hvordan det er å ha det vondt..

Helt til sist..

I fra vi var små prøvde jeg mange ganger å tilgi å bli venner, hun sa mange ganger – jeg synes det er så dumt at vi ikke er venner, av vi er uvenner . Hun viste null forståelse for at hun hadde mobbet meg .. ,men da må du vise at du er lei for det du har gjort , at du vil være venner, men det endte med det motsatte at jeg ikke kunne stole på henne ..
Etterhvert har jeg forstått at Anette kanskje ikke hadde det så greit . Om det var oppmerksomhet, mangel på kjærlighet som var problemet vet jeg ikke, men i årenes løp har jeg forstått at hun i grunnen var sjalu på meg av en grunn, at hun begynte å spre de vonde ryktene fordi hun ville at det egentlig var slik,men at det er en grunn til at hun oppførte seg slik mot meg er jeg sikker på. .

Mobbing og trakassering etter skuletid? Kva så??

Mange kjenner seg igjen i det å kvia seg til å gå til eller frå skulen,

til det det å måtte gå omvegar for å ikkje treffe på bøllene som gjøymer seg i buskane.. og kanskje koma forseint til skulen pga av dette, dei kjem entan til å mobba og slenga drit, trakassera, eller varta valdelege.

Det at ein ikkje får fred på fritida, eller det å bli utestengt frå fritidsaktivitetar.. det å vera den eine som alltid blir ståande åleine ute fordi du er ein fjerde person og det berre er tre som for låv å komma inn… Det verste er når dette berre er unnskuldingar og neste gång når du er den femte og det plutseleg berre er fire som får komma inn.. i det same huset.

Eller andre dårlege unnskuldningar som » Me har ikkje nåkk sitteplassar», eg .. ehm .. sovna .. ehm .. ja, va synd», Eller som ein gång eg ringer til dei og storebroren svarer at dei ikkje er heime, men eg høyrer dei i bakrunnen -«eg er ikkje dum, eg høyrer dei jo» » nei dei er ikkje heime», då høyrer eg dei le i bakgrunnen, i tilleg høyrer eg ein til eg kjenner stemmen til le høgt, då ber dei henne teie, «Hysj «Randi» vær stille», då fekk eg bekrefta at det va henne og.

«Eg høyrer dei jo, kvifor held dykk på slik med meg ?» dei ler meir.. det gjer broren òg «nei dei er ikkje det altså» dei ler meir og eg legg på.

Då undrar eg på korleis ein så og seia vaksen storebror som liksom skal være eit forbilde for sine mindre sysken, kan gjære noko slik?

Fritt spelerom

Dette med mobbing på fritida er noko lærarane meinar dei ikkje kan gjera noko med, noko dei ikkje har noko med å gjera, nei mange lar deg helst ikkje snakka om det, men om dei same elevane som mobbar på skulen også mobbar og trakasserar dei same elevane så på skulen på skulevegen eller i fritida, er det då ikkje noko lærarane kan gjera noko for å hjelpa?

For det at lærarane eller rektor ikkje kan gjera noko på dette feltet gir dei som mobbar fritt spelerom. Sjølv har eg opplevd medelevar utnytt denne moglegheieten » Haha, eg kan mobba deg så mykje eg vil no, for ingen kan gjer noko» osv.

Det er heller ikkje lett for foreldrene å prøva å få ein slutt på dette viss dei ikkje har f.eks lærarane å diskutera dette med. Kanskje er mobbinga svært omfattande at dei treng lærarane si hjelp?

Ingen vil gjera noko med dette, ingen vil ha dette ansvaret og ingen kan gjer noko med dette? er det så enkelt? Skal elevane få var kvar stygge med kvarandre dei berre vil, så lenge dette skjer på fritida? er det ingen som kan gjera noko?

Må få ein endring

Om me har møter kvar elevar, foreldre , lærear er samla for å ta opp mobbinga som har føregodt på skulen, kvifor kan ein ikkje med same få snakka om det som skjer på fritida, til og frå skulen! Der minst like galt, om ikkje verre!

Når det gjelder mobbing som skjer i skulen spør me oss, kven har ansvaret? kven kan gripa inn? Jo, ansvaret ligg på foreldrene, lærane, rektorar og elevane (altså alle) og det er dei som også skal gripa inn i mobbing og trakassering. Så kvifor skal ALLE ha ansvar på skulen, men ikkje Alle ha ansvar i fritida? Alle burde gå i saman og samarbeide om å få slutt på dette.

kvifor skal lærarane sleppe og i det heiletatt snakka om dette berre for at det er etter skuletida, så lenge det er den same skulens elevar som mobbar,trakkasserar og er valdelige med andre meddelevar som også går på same skule ??

Dei straffar jo elevar som knuser eit skulevindu sjølv om det er på fritida. Dei øydelegg noko på skulens eiendom, men mobber dei ein elev på skulen øydelegg dei jo ein av deira skules elevar i tillegg er dette også med på å øydelegge skulegangen, så det burde jo være viktig for lærane å få ein stoppar på dette?

Eg meinar at så lenge det foregår mobbing eller verre skal alle ha ansvar foreldrene, lærane, rektorar, elevane forbigåande osv. det burde vore obligatorisk!

Så om du er lærar og ein vil snakke med deg om mobbing i fritida lytt i allefall, og sjå om det ikkje er noko du som elevens lærar kan gjera..

 

Kniven som skjerer – og arret så aldreg forsvinner..

Tenk deg at nokon tar kniven og skjerer eit djupt sår i armen din, ein gång ..
Då vil såret gro og arret forsvinne ..etter kvart.. ,men om du blir skåren i det same såret kvar dag i over lengre tid som månader eller år.. ja, så seier det seg sjølv at såret ikkje får gro og når det endeleg får fred til å gro .. tar det lengre tid før arret forsvinner.. viss det nokon gång gjer det ..