#Mobbing #minhistorie #stoppmobbing!

Dette skriver jeg etter så mange år. Men allikevel er det som at jeg må få det ut på en eller annen måte. Det gnager litt i meg enda. Jeg har etter mange år funnet ut litt av hvorfor ting var som de var.
Hadde jeg møtt læreren min i dag ville jeg sagt en hel del. Hvis jeg hadde turt.

 

 

 

Jeg ville sagt:
Vet du hvordan barneskolen var for meg? Vet du at jeg var en glad, utadvendt og ei trygg jente? Vet du at jeg lekte med dukker? At jeg viste omsorg og kjærlighet?

Vet du at familien min alltid har vært slanke og høye? Vet du det?

Vet du hvordan jeg følte meg da du sto over meg for å se om jeg spiste opp maten min?

Vet du hvordan det var da du plasserte alle i arbeidsgrupper, utenom meg? Jeg skulle få den ære av å sitte med deg… Ved kateteret ditt. Alene. Med deg.

Vet du hvor redd og liten jeg var da du skrek etter meg på do? Fordi jeg gikk uten å si ifra…? Da du tok meg akkurat litt for hardt i armen… mens rektoren kun gikk forbi. Vet du hvordan det var? Jeg hadde akkurat startet på skolen.

 

Den gangen jeg gikk et par kilometer hjem fra skolen… langs veien. Med biler. (Jeg tok til vanlig buss) Fordi jeg ikke ville være der mer. Jeg var kanskje 8 år!
De gangene du roste meg for at jeg var så flink å spise opp maten min..
Mamma svarte » hun bruker å spise hun!».
De gangene jeg lot matpakka mi være igjen hjemme.. så du ikke kunne tvinge meg til å spise opp.
De gangene jeg kasta opp eller brakk meg før skolen starta.. Magen som vrengte seg. Vet du hvordan det var? Hvordan jeg gikk glipp av viktig læring? Hvordan matte ble et stort hinder for meg senere?

 

De gangene av å ikke bli hørt. Av å kun ha en trygg havn der hjemme.
En havn som til slutt tok meg ut av skolen og flyttet.

Du hadde påført meg angst. Jeg var avhengig av mamma.
Mamma måtte følge meg til og fra den nye skolen. I starten satt hun i klasserommet med meg. Så litt ute i gangen. Jeg løp for å se om hun fortsatt satt der. Avbrutt i læringen..
Mamma kunne ikke jobbe hun. Hun måtte være der for meg. Hele tiden.
Min klippe. Min havn.
Jeg hadde også noen tøffe skoleår der. Men det vet du vel ikke..

Visste du som var lærer på ungdomsskolen at jeg slet i matte fordi jeg var så mye borte på barneskolen?

Visste du at jeg virkelig prøvde?

Visste du at tallene stokket seg i hodet mitt. Visste du det?

Visste du at jeg øvde for å kunne få ståkarakter i matte? Visste du det?

Fikk du med deg at jeg fikk 2 på tentamen?
Men at du allikevel størk meg på karakterer kortet mitt..

Og du på videregående visste du årene med mobbing? Flytting og usikkerhet?
Visste du hvordan det satt seg i kroppen min? Hvordan år med smerter satt seg. Hvordan energien min ble borte..
Utallige legetimer. Legeerklæring på at det var greit jeg ikke orket å løpe like fort som de andre i gymmen.

Du ville ikke se legeerklæring. Du blåste i det.

Da jeg måtte til legen før eksamen fordi jeg hadde kraftig halsbetennelse…og hovne lymfekjertler og med all sannsynlighet kyssesyken og jeg kom med legeerklæring fordi jeg var én time for sein til forbredelsene til eksamen dagen før eksamen, blåste du i det også.

Det var så vidt jeg fikk ta eksamen.

Jeg skulle være med på gruppeeksamen, men ikke nå lenger.     Jeg måtte ta den alene…

Jeg tok den alene. Og det gikk fint. Men du hadde ikke glemt at jeg kom for seint dagen før…

så du sa foran sensoren : – du var jo for sein i går karoline. Du skulle jobbet med gruppa di. Men det virker som halsen din er bedre nå da!?
Litt bedre, sa jeg og så ned i gulvet.
Visste du at jeg faktisk var syk? At jeg hostet 6 mnd etterpå?

At jeg med all sannsynlighet hadde kyssesyken da?
Og at grunnen til at jeg ikke orket gym var fordi jeg var syk?

At jeg alt på den tiden hadde utviklet fibromyalgi?! At det verket i alle musklene mine.

At jeg jeg ikke hadde energi! Nei det visste du ikke.

Og det ville jeg fortalt deg!